S-PSA
Alternativt navn: Prostata spesifikt antigen
Indikasjoner
Utredning og oppfølging av symptomgivende sykdommer fra prostata og ved klinisk mistanke om prostatakreft. Årlig screening av menn mellom 40 – 70 år med arvelig belastning av prostatakreft. Oppfølging etter behandling av prostatakreft.
Referanseområde
Kjønn | Alder | Referanseområde | Enhet |
---|---|---|---|
Mann | 0–49 år | 0 - 2,5 | µg/L |
Mann | 50–59 år | 0 - 3,5 | µg/L |
Mann | 60–69 år | 0 - 4,5 | µg/L |
Mann | ≥ 70 år | 0 - 6,5 | µg/L |
Tolkning
PSA er et prostataspesifikt glykoprotein som finnes både i normalt og patologisk prostatavev. PSA-verdien er korrelert til mengden av prostatavev, og ved hormonbehandling eller nedsatt testosteronproduksjon ses lave verdier. Ved prostatitt ses høye verdier, opp til 40 – 50 µg/L som faller når betennelsesprosessen går tilbake. PSA-nivåene øker med alderen, og menn under 50 år bør ha PSA under 2,5 µg/L, mens menn over 70 år med benign hyperplasi godt kan ha verdier opp til 6,5 µg/L.
Årlig måling av PSA anbefales for menn mellom 40 – 70 år med arvelig belastning for prostatakreft. Henvisning til urolog bør skje dersom PSA øker rask eller overstiger 3,0 µg/L.
Symptomfrie menn uten arvelig belastning mellom 50 og 70 år kan være aktuelle for PSA-målinger. Pasienten må først informeres om fordeler og ulemper med testen. Retningslinjer varierer for hvor høy PSA skal være for henvisning til urolog. I screeningstudier har grenser på 3,0 – 4,0 µg/L vært brukt.
Etter kirurgisk radikaloperasjon ligger vanligvis PSA-nivåene under deteksjonsgrensen. Biokjemisk tilbakefall er definert som to målinger på 0,20 µg/L eller høyere, tatt med minst en ukes mellomrom.
Merknad
PSA-svar mellom 0,1 og 1,0 µg/L gis ut med to desimaler. Svar mellom 1,0 og 10 µg/L utgis med én desimal, mens resultater >10 µg/L utgis uten desimal. Vår nedre målegrense er 0,1 µg/L. Svar mindre enn 0,1 blir utgitt som <0,1 µg/L.
Mens det tidligere var fokus på øvre referansegrense, er det i de senere år blitt stadig viktigere å få belyst det nedre måleområdet. Dette har sammenheng med moderne, radikal behandling som ofte resulterer i ikke målbare PSA-verdier. For å oppdage residiv er det i slike tilfelle viktig å oppdage nivåendringer så tidlig som mulig.
To desimaler i det lave måleområdet har imidlertid sine begrensninger og ulemper. Dette har sammenheng med analytisk og biologisk variasjon. Riktignok er den analytiske variasjonen ganske liten, men den biologiske variasjonen er stor. I det lave måleområdet, PSA <1,0 µg/L, må vi påregne at analysevariasjonen er større enn den CV som er oppgitt for analysen.
Dette betyr at to ulike analysesvar ikke nødvendigvis er signifikant forskjellige. Eksempelvis er ikke PSA 0,18 µg/L signifikant forskjellig fra 0,14 og må ikke tolkes som sikkert tegn på residiv. (Neste prøve kan gjerne bli f.eks. 0,11 µg/L, selv ved uendret tilstand.)
Det er den samme måleusikkerheten som ligger til grunn for at vi har beholdt nedre målegrense <0,1 µg/L. Analyseinstrumentene leverer verdier som er lavere enn dette, men usikkerheten ved det enkelte svar gjør at vi har valgt å være ”konservative” og ikke gå på akkord med nøyaktigheten.
Forskjell på to prøvesvar hos samme pasient?
Mer informasjon
-
Analysevariasjonstabell
-
Analysenummer
232
-
Forkortet analysenavn
S-PSA
-
NLK-kode
NPU08669